Eva Langaas
Vilt fjell i koboltblått stup mot nattsort hav, speilblankt som et utpenslet bevis på at stille vann har høyest berg.
Lengst ned klamrer maursmå hus seg til fjæresteinene. Gult gardinlys smelter på vannspeilet og pirker lengselsfullt i fjellskyggene. Over det hele har et flammende nordlys brent hull i himmelen.
Eva Langaas’ malerier er mektige og sterke. Man får lyst til å legge på svøm inn i bildene, klatre opp blåveggene for å se om det kan være enda blåere bakenfor, ...rutsje vilt og ljomende ned fellsiden og forsvinne i havet i kaskader av zinkhvitt skum!
– Jeg elsker de ville fjellene på Vestlandet og i NordNorge, sier Eva Langaas.
– Jeg fløy over en gang og så hvor utrolig spredt bebyggelsen var. Små mennesker i ensomme hus, inneklemt mellom mektige fjell.
– Dette er Norge, tenkte jeg.
Eva Langaas har hatt utstillinger i Drøbak og Singapore, i Roma og New York. I dag holder hun til i en gammel kirke, som i tillegg til prekestol også huser Grafikksenteret i Gamlebyen. Det er her hennes bilder blir til. Passende da at hun kneler når hun maler, ikke i ærbødighet for eget skaperverk eller høyere makter, men fordi hennes utvannede palettfarger krever liggende lerreter.
– Her er et godt miljø og en god atmosfære. Det er høyt under taket, ikke bare fysisk, sier Eva.
Når Eva reiser, er det uten pensler og palett. Men hun lager skisser. I sort-hvitt. Damen har absolutt gehør når det gjelder fargetoner og nøyer seg med å skrible noen noter for sitt partitur.
– Med årene er jeg blitt mer leken når det gjelder fargebruk. Jeg lager ikke pyntelige og korrekte bilder lenger. Jeg tør mer, ...det har kanskje med alder å gjøre?
